Sykemelding

Det er ikke mulig å få til alt jeg vil,- bare jeg vil nok!

Jeg innser det nå.

Jeg brakk albuen i november og etter en uke med store smerter ble jeg operert.

Store smerter utviklet seg videre til ekstremt store smerter – hele tiden!

Ingen vilje hjalp. Det gikk ikke å bite tennene sammen. Det var ikke mulig å få lindret smertene. Jeg prøvde alt!

Legene sa at det var merkelig at det var så vondt og i minst 2 uker trodde jeg at jeg bare var hysterisk og deppa fordi jeg ikke kunne gjøre det jeg elsker mest av alt. Hjelpe deg og de andre å rydde.

Jeg klarte knapt å kle på meg. Noen fra Marie Kondo teamet kontaktet meg fordi de så at det ble bråstopp i rapportene mine. De foreslo at jeg skulle skaffe meg cannabis for smertene.

Jeg må le litt. Tanken på å ta «den praten» med min eldste sønn.

Du, Didrik? Er det noen på skolen din som selger sånn gress eller hva det heter?

Ha ha!

Skjer ikke!

Jeg begynte å lese meg opp på dette med smerte, og en ny verden åpnet seg for meg. En verden jeg egentlig ikke hadde så lyst til å ta doktorgrad i.

Det er så mange som har kronisk smerte og som må leve med dette. Implementere smerten i livet sitt.

Jeg lærte at smerte egentlig ikke er så dumt … Det er jo kroppen som sier ifra. Fantastiske, kloke kroppen. Den bare beskytter oss.

Jeg begynte å se på smerten som et signal på noe som var galt, men smerten sto ikke i samsvar med en vellykket albueopperasjon. Det utviklet seg til å bli et helvete. Ja, jeg vet at det er sterke ord. Men det måtte bli så ille før jeg bad om hjelp. Det var det andre jeg lærte i denne prosessen. Vi klarer ikke alt selv. Det var på tide å be om hjelp.

Hjelpen var ikke langt unna. En av de jeg rydder sammen med er smertecoach, og jeg ringte henne og kjøpte smertekurs (verdens beste nettkurs) og fikk tett oppfølging (verdens beste oppfølging).

(Her er link til henne om du skulle ha behov for det (håper egentlig ikke det) https://linktr.ee/Fusionette?fbclid=IwAR19gzoIEbBMv1GdotkyFJp8gt4fq2_yGUZM_-K4QiuJPzB3qoOnrBhOnJ0)

Det er jeg glad jeg gjorde. Jeg fikk verktøy som fungerte, og jeg lærte enda mer om smerte. Kjernen i det å ha vondt, og jeg klarte å møte meg selv med respekt igjen. Jeg hadde vært så sint på meg selv. Ta deg sammen!

Hele desember gikk uten at jeg klarte å gjøre noe, og i romjulen fikk jeg mot til å fortelle fysioterapeuten på Diakonhjemmet at jeg kjente kroppen min så godt at jeg med sikkerhet kunne si at noe var galt….fryktelig galt.

Snille, gode Ivar, fikk tak i kirurgen og etter noen runder fikk jeg diagnosen CRPS.

«Tilstandens fulle navn er komplekst regionalt smertesyndrom, som på engelsk forkortes CRPS (complex regional pain syndrome). Altså en smertetilstand som opptrer i et avgrenset område, og som foruten smerte også kan bestå av andre plager i det samme området. Tilstanden ble tidligere kalt refleksdystrofi. CRPS er en relativt sjelden tilstand som vanligvis rammer en arm eller et ben. Typiske symptomer er intense, brennende, skjærende, skarpe eller verkende smerter sammen med hevelse, endring i hudfargen, endret temperatur, unormal svetting og overfølsomhet i det aktuelle området. Smerten oppleves som mye sterkere enn det man skulle forvente ut fra den opprinnelige skaden.» (NHI.NO)

Jeg fikk raskt beskjed om å ikke Google det, men når jeg sendte SMS til kunder, venner og familie med – Hurra! De har endelig gitt meg en diagnose. Det er like vondt, men nå vet jeg hva det er!

Da fikk jeg triste meldinger tilbake. Det var tydeligvis ikke good news.

Jeg måtte Google til slutt, og leste blant annet:

«Vi har begrenset kunnskap om hvorfor slike skader i noen tilfeller utløser et regionalt smertesyndrom. Tilstanden kan skyldes forstyrrelser i det sympatiske nervesystemet, den delen av nervesystemet som ikke er viljestyrt og som kontrollerer blant annet smerteimpulser, blodstrømmen og aktiviteten i svettekjertlene dine.»

Med andre ord: jeg klarer ikke å kurere dette ved hjelp av vilje og kunnskap.

Jeg gav opp!

Jeg kjenner tårene presser på når jeg skriver dette. Jeg som aldri gir meg på «tørre møkka»!

Den dagen jeg ble lagt inn på Diakonhjemmet sa jeg med svak stemme at jeg var klar for å amputere armen.

Vet du hva som er verst med det ønsket?

Det er at det ikke vil hjelpe på smertene.

Smertene er i nervesystemet og vil fyre ut signalene likevel. Slik som det er med fantomsmerter.

Panikken bygde seg opp i meg og de besluttet å legge armen min i noe de kaller blokade. En slags epidural.

Det hjalp litt. Nok til at jeg ikke gav opp helt.

Dagene som kom etter dette, besto av rikelig med hjelp av et team som gjorde alt for meg. Jeg fikk support av fysioterapeuter, ergoterapeut, psykolog, kirurger, sykepleiere og sosionomer. Jeg har skjønt at ikke alle er like heldig som meg og jeg fylles opp med takknemlighet over den hjelpen jeg får, og at det hjelper å be om hjelp…..i alle fall for meg…nå.

Anna, smertecoachen min kommuniserte jeg med flere ganger om dagen, men jeg lukket meg for verden ellers. Jeg lå på enerom og fikk alt servert inn der.

Jeg måtte legge fra meg telefonen etter hvert.

Det gjorde så vondt å lese meldinger fra klienter som sto fast i rydde prosessen og ikke kom videre uten hjelp. De som går på ryddekurset mitt, klarte seg fint med det som ligger i kursportalen og startet egne livesendinger på Facebook hvor de støttet hverandre. Det er fantastisk, men jeg skulle så gjerne ha bidratt. Jeg var så skuffet over meg selv. Det gjorde også vondt å ikke orke å ta imot besøk fra venner som ville hjelpe meg.

Den dagen mannen min og barna mine kom på sykehuset føltes det som om jeg skulle på date. Jeg hadde ikke lyst til at de skulle se hvor syk jeg var. Jeg tok meg skikkelig sammen, og brukte resten av dagen på å hente meg inn igjen. Det var selvfølgelig verdt det, men jeg innser hvor mye kraft som må til for at mennesker med kronisk sykdom skal komme seg gjennom dagene.

Jeg ser dere!

Dagene på sykehuset gikk med til å finne en smertelindring som fungerte og ikke minst få hvile. Jeg var utslitt! Helt på bånn….og jeg hadde mistet meg selv på veien.

Vendepunktet kom ved at jeg ble hypnotisert av psykologen i teamet mitt.

Under hypnosen fikk jeg kontakt med meg selv og jeg innså at jeg har det som trengs for å bli frisk igjen. Jeg har det inni meg. Nøyaktig det jeg sier til klientene mine.

På første siden på nettsiden min står det:

«Vi skal gi mennesker tillit til at de har det de trenger på alle plan gjennom å rydde i hjem og liv.»

Timene etter hypnosen brukte jeg på å rydde. I hodet mitt. Hvilke tanker hadde jeg? Hvilke historier forteller jeg meg selv? Etter flere uker med konstante smerter kan jeg røpe at de ikke var særlig oppbyggende.

Jeg forsto at kroppen min har sendt tydelige signaler før som jeg hadde neglisjert, men istedenfor å banke meg selv for å være så døv, møtte jeg smertene mine med forståelse og kjærlighet.

Jeg forventer ikke at du skal forstå dette om selv om du ikke har kroniske plager, men det du skal ta med deg er at det å komme inn til seg selv. Det å finne styrken i deg selv,-  faktisk er kjernen til mye.

Jeg lærte også at nervesystemet i kroppen er fantastisk. Innser nå at de klientene jeg har som blir sittende fast i ryddeprosessen og ikke kommer videre mest sannsynlig har et dårlig regulert nervesystem. Dette er noe jeg tar med meg videre og skal bruke for alt det er verdt for å hjelpe til å et dypere nivå når jeg blir frisk.

Tilbake til den dagen jeg ble hypnotisert.

3 timer etter hun gikk ut av rommet kunne jeg bevege fingrene mine. Jeg kunne holde rundt en kopp. Plukke opp telefonen min med fingre jeg ikke tidligere hadde noe som helst kontakt med, og som gav fryktelige smerter om de ble beveget på under behandling.

Jeg trakk i den røde snoren, og jeg vet ikke om det er mulig å forstå det, men når sykepleieren kom inn og så meg sitte oppreist i sengen med hendene nærmest formet som en knyttneve, rygget hun baklengs og ble sittende på vasken mens tårene rant hos oss begge.

Det var et mirakel!

Det var også det kirurgen sa neste dag under legevisitten. «Er det her det skjer mirakler?» spurte han.

Jeg vinket til han med den skadete hånden og resten av de som var i rommet stirret forbløffet på oss.

Så godt å se deg smile, fortsatte han, og jeg kjente første streif av håp og glede.

Både psykologen og jeg ble stjerner over natten. I alle fall på den avdelingen. Alle ville høre hva som hadde skjedd.

Jeg begynte å bevege meg litt ut av rommet mitt og kunne trappe ned på de heftigste medisinene. For hver dag som gikk ble bevegelsen bedre, og selv om smertene fremdeles er på grensen av hva jeg kan klare, fikk jeg til slutt reise hjem.

Det er her jeg er nå.

Hjemme, og i så god form at jeg kan skrive til deg. Hurra!

Jeg har savnet det. Skikkelig!

Aller helst vil jeg hjelpe deg med å rydde, men det går ikke enda. For å si det som jeg sa i starten:

Det er ikke mulig å få til alt jeg vil,- bare jeg vil nok!

Det er bare for meg å være tålmodig. Jeg vet ikke hvor lenge dette varer. Jeg vet egentlig ikke om jeg noe gang blir frisk, men jeg tror det.

I mellomtiden får du følge med på Instagram, Facebook, nettsiden min og andre sosiale medier hvor jeg deler ryddetips og forhåpentligvis inspirasjon.

På nettsiden min er det linker til podcaster jeg har gjestet, og om du ikke har hørt episodene før, kan det være en god start på våroppryddingen.

Selv er jeg glad for at jeg har det så ryddig hjemme. Det blir mye enklere for resten av familien å finne frem. Enklere å holde orden for alle, og ikke minst hadde jeg blitt sprø om jeg hadde måttet ligge i sengen å se rett inn i ett rotete klesskap 😉eller tenke på kaoset i boden.

Takk for at du leste alt dette og takk for at du følger meg. Gleder meg til å komme skikkelig tilbake!

Ønsker deg alt godt,

Jeanette

PS! Jeg får fantastiske tilbakemeldinger på nettkurset mitt med garderobedetox,- så om du mener alvor og vil komme i gang mens jeg knasker tabletter og lar meg hypnotisere, er det et fint sted å begynne. Du lærer metoden til Marie Kondo, og du får ryddet første kategori: Klær og tilbehør. Link: https://tilbud.bretteville.no/minikurs