Pappajente

Jeg er og blir en «Pappajente» selv om pappaen min er død. Han ble begravet på bursdagen min i 1997. I kirken sang jeg «Papa can you hear me» fra filmen Yentl, og hadde store problemer med å skjønne hvordan jeg skulle klare meg resten av livet uten han.

Jeg satt igjen som direktør i familiefirmaet siden lillebror fremdeles var for ung til å ta over. Dette var en maskinforretning som blant annet solgte traller og hjul. Over halvparten av de ansatte hadde vært med i dåpen min, så det sier kanskje også noe om de komplekse utfordringene jeg møtte underveis.

Hele den historien skal jeg fortelle deg en annen gang, men saken var at jeg savnet han så utrolig. Pappan min!

Han nærmest satt i veggene på kontoret, og det tok mange år før jeg innså at han aldri mer skulle komme smilende inn døren, eller ringe meg for å høre hvordan det gikk.

Tingene jeg arvet etter han ble tatt vare på og det var noe av det siste jeg ryddet når jeg gikk gjennom min ryddereise mange år senere. Jeg utsatte det i det lengste, for det var så vondt. Så endelig liksom.

Til slutt kom jeg i gang. I takknemlighet sendte jeg tingene videre og jeg vet at andre fikk glede av det. Det var vondt, men samtidig godt, ikke minst med tanke på alle de fine minnene som dukket opp og som fremdeles er der selv om jeg ikke beholdt tingene hans rent fysisk.

Denne sommeren leide mannen min og jeg en leilighet i Portugal, og i det jeg gikk inn på badet var det som om ALT kom opp igjen. Savnet etter Pappa skylte over meg som en bølge og jeg ble rett og slett slått i bakken av alle de sterke følelsene av sorg, men også av glede, som kom opp. Det var som om han var der, med meg på badet. Vet du hva det var?

LUX

På badet, i såpekoppen, lå et såpestykke med Lux. Husker du den? Såpen for filmstjerner? «9 av 10 filmstjerner bruker LUX», sa reklamen. I tillegg til Pappa da. Såpen hans. Han brukte ikke noe annet. Det luktet rett og slett Pappa inne på dette badet i Portugal.

Det var heftig!

Har du opplevd noe lignende? En lukt som setter deg tilbake i tid?

Om du står foran en situasjon hvor du skal rydde etter en du har mistet kan det være tøft å stå i det alene. Kanskje er det lenge siden tapet, men eskene står stablet opp inne i bod, kott og på loft?

Det å rydde et kjøkken, eller få orden i klærne kan være vanskelig nok, men når vi rydder i dybden kan mye komme opp, og det kan være vanskelig å stå i det alene. Om du ønsker å rydde opp skikkelig hjemme å få tilgang til alt det magiske som skjer i etterkant må du også ta å rydde det som er vondt. Skikkelig vondt. De eskene du gruer deg til. De eskene som gir deg dårlig samvittighet. Du må rydde i dem.

Det er du som må ta en avgjørelse på om du trenger å ta vare på moren din sin brudekjole eller vinglassene du arvet som minner deg om julefeiringen hjemme, men som nå oppleves som altfor små. Hva ville moren din sagt opp hun visste at du solgte dem?

Hva med frimerkesamlingen til faren din som tar opp store deler av plassen i kjelleren. Hva med gamle epikriser og vonde brev fra advokater. Konfliktene som ligger som propper rundt i hjemmet ditt. Du må ta tak i det!

Det blir som om en demning åpner seg når du fjerner stenene i bekken. Alt flyter fritt. Det er fantastisk…etterpå.

Etter å ha ryddet 2000 timer i norske hjem, og ikke minst ryddet opp i mitt eget kaos, vet jeg ikke bare hvordan det føles å utsette ryddingen, men jeg vet også hvordan du kommer deg igjennom det. Med glede!