Når barna flytter hjemmefra: Hvordan takle sorgen og tomheten?
Når barna flytter hjemmefra, kan stolthet, glede, sorg og savn komme samtidig.
Du vet at dette er riktig. Du har jo brukt store deler av livet på å gjøre barnet klart til å stå på egne ben.
Likevel kan huset kjennes merkelig stille når bildøren smeller igjen og baklysene forsvinner nedover veien.
Slik var det for meg da eldstemann flyttet til Bergen.
Den dagen eldstemann flyttet hjemmefra
Mannen min, pappaen hans, skulle kjøre ham.
Jeg ble hjemme.
Det var visst ingen som mente at seks timer i bil med en gråtende mor var den beste starten på studentlivet.
Helt uforståelig, spør du meg 😉
Baggene sto klare. Eskene var pakket. Sengetøy, håndklær, klær, sko og alt det andre som skulle bli en del av et nytt liv, var presset inn i bilen.
Så smalt bildørene igjen.
Motoren startet.
Jeg sto litt for lenge og så på baklysene som forsvant nedover veien.
Det var rart. Veldig rart.
Ikke bare fordi jeg kom til å savne ham, men fordi jeg plutselig så hvor fort livet går.
Fra liten gutt til voksen sønn
Jeg husker fortsatt den lille, kloke gutten. Det lure smilet og smilehullene. Dem har han fortsatt.
De våkne øynene fikk med seg mer enn vi kanskje trodde. Han var sjarmerende, smart og ofte litt avventende. Først vurderte han menneskene og rommet rundt seg. Så bestemte han seg.
Han sto stødig i seg selv, nesten litt voksen allerede da.
Og nå var han det.
Voksen.
Mye høyere enn meg. Klar for Bergen, studentliv og et helt nytt kapittel.
Med nøkler, bankkort og forhåpentligvis en viss forståelse for at våte håndklær ikke tørker særlig godt i en haug på gulvet.
Det gjorde litt vondt.
Og det skulle kanskje gjøre det også.
For jeg ville jo at han skulle reise.
Jeg ville at han skulle finne ut hvem han er når vi ikke lenger står på kjøkkenet, og jeg minner ham på mat, klesvask og hvor ladekabelen hans befinner seg.
Jeg ville at han skulle få nye venner, nye erfaringer og kvelder som varer litt lenger enn planlagt.
Jeg ville bare gjerne ha ham hjemme samtidig.
Det er der problemet ligger.
Når barna flytter hjemmefra, forandres også foreldrerollen
Det er ikke merkelig å bli lei seg når et barn flytter ut.
Reaksjonen blir gjerne kalt tomt rede syndrom. Det er ikke en diagnose, men et navn på følelsene som kan komme når barna begynner sine egne voksenliv: sorg, stolthet, uro, lettelse, savn og tomhet. Gjerne alt på én gang, som en følelsesmessig smågodtpose ingen har bedt om.
Selv om jeg fremdeles hadde ett barn hjemme, kjente jeg at noe var forandret.
Jeg hadde ikke lenger tilgang til alle de små, hverdagslige øyeblikkene. Lyden av ham i trappen. En samtale over kjøkkenbenken. Et spørsmål ropt fra et annet rom. Et par sko midt i gangen som jeg hadde irritert meg over hundre ganger, men plutselig kunne savne.
Når barna flytter hjemmefra, er det ikke bare barnet som begynner på noe nytt.
Det gjør foreldrene også.
Flyttingen begynte med ett viktig spørsmål
Midt oppi alle følelsene la jeg merke til noe som gjorde meg både rørt og litt stolt.
Da eldstemann skulle forberede flyttingen, spurte han ikke:
«Hva skal jeg kvitte meg med?»
Han startet med et helt annet spørsmål:
Hvordan vil jeg leve i Bergen?
Jeg skal ikke påstå at han gikk rundt og takket hver eneste T-skjorte før han la den i sekken.
Vi trenger ikke overdrive.
Men uten at vi snakket særlig mye om det, gjorde han noe som lignet veldig på KonMari-metoden.
Han begynte med livet han skulle leve.
Derfra ble det lettere å velge hva han trengte.
Hva skulle være med til det nye livet?
Han gikk gjennom klærne og tok med det som passet til studier, trening, fest og vanlige hverdager i Bergen.
Lillebror arvet noe.
Noe ble solgt.
Noe ble gitt bort.
Bøkene ble sortert, og papirene gikk han gjennom.
Han valgte grått og blågrått sengetøy og håndklær, slik at klesvasken skulle bli litt enklere når han måtte klare seg selv.
Moren hans hadde tross alt skrevet omtrent en hel bok om hvordan man setter på en vaskemaskin.
Rekk opp hånden om du også kjenner en ung voksen som kunne trenge den 🙋♀️
De tingene som betydde noe, men som han ikke trengte rundt seg akkurat nå, fikk en egen plass på loftet.
Ikke stappet tilfeldig inn i en pose innerst i et hjørne.
Det slo meg at det kanskje er dette rydding egentlig handler om.
Ikke å bli flink til å gi slipp.
Men å bli flink til å velge.
Å se på livet som ligger foran deg og spørre:
Hva vil jeg ha med meg videre?
Hva gjør man med barnerommet når barnet har flyttet?
Det kan være fristende å gå rett inn på rommet med malerkost, søppelsekker og store planer.
Eller lukke døren og la alt stå helt urørt i ti år.
Begge deler er forståelig.
Jeg mener likevel at det er lurt å vente litt før rommet blir gjort om. Avtal med barnet hvilke ting som skal bli stående, hva som kan lagres et annet sted, og hva barnet selv må ta stilling til.
Ikke rydd bort et helt ungdomsliv mens barnet er på fadderuke.
Det kan bli dårlig stemning av mindre.
Samtidig trenger ikke rommet være et museum. Hjemmet skal fremdeles fungere for dem som bor der.
La overgangen få ta litt tid. Sorter tingene ordentlig, og bestem hva rommet skal brukes til nå. Kanskje skal det fortsatt være et rom barnet kan komme hjem til. Kanskje trenger rommet etter hvert flere funksjoner.
Det finnes ingen regel som passer alle familier.
Hvordan takle sorgen når barnet flytter ut?
Jeg tror ikke sorgen skal ryddes bort.
Men noen ting kan gjøre overgangen litt lettere:
1. La følelsene få være motsigelsesfulle
Du kan være glad på barnets vegne og lei deg for din egen del.
Du kan være stolt og savne.
Du kan glede deg over et stillere hus og samtidig stå på barnerommet og gråte.
Det ene gjør ikke det andre mindre sant.
2. Ikke ta alle avgjørelser den første uken
Du trenger ikke bestemme hva som skal skje med rommet, tingene og resten av livet mens flytteeskene fremdeles står i gangen.
Se hva du trenger når den første stillheten har lagt seg.
3. Avtal hvordan dere skal holde kontakt
Noen vil gjerne ringes hver dag. Andre sender et bilde av middagen og mener at det er fullverdig kommunikasjon.
Snakk sammen om hva som føles naturlig.
Barnet har flyttet hjemmefra, men du har ikke sluttet å være forelder. Rollen har bare fått en ny fasong.
4. Legg merke til hva du selv trenger nå
Når mye av hverdagen har handlet om barnas timeplaner, mat, klær og aktiviteter, kan det være uvant å spørre:
Hva har jeg lyst til?
Ikke hva du burde bruke tiden på. Ikke hvilket prosjekt du endelig kan få unnagjort.
Hva ønsker du faktisk mer av?
5. Vent med å kreve at overgangen skal føles fin
Noen overganger er både riktige og vonde.
De trenger ikke snus til noe positivt før du er klar. Noen dager holder det å lage en kopp te, sette seg ned og innrømme at huset kjennes annerledes.
En overgang handler også om å velge
Spørsmålet eldstemann stilte seg, passer ikke bare når man flytter hjemmefra.
Det passer når du bytter jobb.
Når barna blir store.
Når et forhold tar slutt.
Når en ny høst begynner, og du kjenner at noe er i ferd med å forandre seg.
Eller når du åpner klesskapet en helt vanlig tirsdag og oppdager at halvparten av innholdet tilhører en utgave av deg som ikke bor der lenger.
Vi trenger ikke flytte til en ny by for å spørre:
Hva passer livet mitt nå?
Hva trenger jeg?
Hva vil jeg ta vare på?
Og hva er det på tide å la bli igjen?
Det stillere huset
Etter at bilen hadde kjørt, gikk jeg inn på rommet hans.
Det var mindre i skapet. Sengen var redd opp, men ingen skulle legge seg i den den kvelden.
Jeg satte meg litt på sengekanten.
Kjente på den merkelige blandingen av sorg, stolthet og takknemlighet som kommer når et barn gjør akkurat det du har oppdratt ham til å gjøre:
Han går ut i verden.
Så gikk jeg ned igjen.
Tok en kopp te. Eller kanskje det ble et glass vin.
Gråt ferdig.
I hvert fall for den omgangen.
Og minnet meg selv på at det å ha barn aldri har handlet om å holde dem fast.
Det har handlet om å gjøre dem klare til å reise.
💛
Kanskje du også står i en overgang nå?
Hvis du skulle begynt litt på nytt:
Hva ville du tatt med deg videre?
Og hva kunne fått bli igjen?
Hvis du ønsker hjelp til å finne ut hva som passer livet ditt nå, kan du lese mer om nettkurset mitt Alt i orden i eget tempo.
Der går vi gjennom hjemmet kategori for kategori. Ikke for at du skal bli flinkest mulig til å kvitte deg med ting, men for at du skal bli tryggere på hva du ønsker å beholde i det livet du lever.
