47 åpne faner inni hodet
Jeg tror mange går rundt med følelsen av at de holder oppe et helt lite økosystem inni hodet.
Hvem som trenger nye joggesko.
At toalettpapiret snart er tomt.
At det er foreldremøte på torsdag.
At gaven til fetter Petter fortsatt ligger upakket i skapet — og om vi egentlig har innpakningspapir som ikke har nisser på.
At hunden må vaksineres og få ormkur før ferien.
…og at ingen andre ser det før du sier det høyt.
Kanskje er det nettopp dét som gjør deg så sliten?
Ikke bare alt du gjør.
Men alt du holder sammen.
Gir det mening?
Jeg tror veldig mange lever med en slags usynlig mental ryggsekk. Full av små ting ingen andre ser.
Som 47 åpne faner inni hodet. Hele tiden.
(…og én av dem spiller musikk et sted, men du finner ikke hvilken 😅)
Det er lett å tro at man bare er litt stresset. Litt sensitiv. Litt dårlig til å slappe av.
Men ofte er systemet bare fullt.
For hvis du hele tiden må oppdage, huske, planlegge, delegere og følge opp … så får hjernen aldri helt fri.
Og kanskje er det derfor fysisk rot kan føles så voldsomt noen ganger.
Ikke nødvendigvis fordi huset er i total krise. Men fordi hver lille ting blir enda noe hjernen må holde fast i.
Det er ofte da jeg får en telefon fra noen som sier:
“Det er helt krise her. Ingen tar ansvar, og hele huset flyter …”
Og som regel er det ikke egentlig sant.
Men det er sånn det oppleves inni kroppen.
Jeg tror ikke de fleste egentlig lengter etter et perfekt hjem.
Eller perfekt kontroll.
Eller flere systemer.
Jeg tror mange egentlig lengter etter følelsen av:
“Du trenger ikke bære alt alene.”
Det er noe utrolig trygt i det.
For kanskje er det nettopp dét vi egentlig trenger mest:
At noen sier:
“Jeg ordnet det.”
“Du trenger ikke tenke på det.”
“Jeg tok den.”
Det må være en av de mest undervurderte kjærlighetserklæringene som finnes.
Når Pappan min ble alvorlig syk, og legen sa:
“Dette har vi kontroll på. Vi passer på ham. Du trenger ikke finne løsningen på hele kreftgåten for at dette skal gå bra.”
…så skjedde det noe inni meg.
Jeg lå våken den natten og kjente hvordan kroppen sakte begynte å slippe taket.
Som om noen løftet av noen av kiloene jeg har båret rundt på så altfor lenge
Det er ikke det samme. Men følelsen av lettelse kjente jeg igjen.
For ofte er det ikke selve oppgavene som tynger mest.
Det er ansvaret rundt dem.
At man alltid må være den som husker, holder oversikt, finner løsningen og passer på.
Så hvis du kjenner deg sliten for tiden:
Kanskje betyr ikke det at du gjør livet feil.
Kanskje betyr det bare at du har prøvd litt for lenge å holde alt i orden alene 💛
Det er nettopp derfor jeg lager podkasten Alt i orden.
Et sted hvor vi snakker om alt det usynlige mange går og bærer på.
Om mental load, rydding, nervesystem, hverdagsliv — og hvordan livet faktisk kjennes innenfra.
Uten å late som alt alltid er helt i orden 😅
Det er en liten kjerne som lytter hver uke, legger igjen kommentarer og følger podkasten.
Men det er plass til deg også.
Hvis du vil, er du veldig velkommen inn dit 💛
— Jeanette
