Jeg ble frisk. Hva med dem som ikke blir det?
Jeg er en av «sytepavene» i VGTV-serien Harald og sytepavene.
For meg var det et vendepunkt.
Da jeg deltok i serien, hadde jeg vært gjennom over førti behandlingsløp.
44, for å være helt presis.
Dyktige fagfolk, ja. Engasjerte enkeltpersoner, absolutt.
Men få som jobbet sammen. Ingen helhet. Jeg måtte lete etter løsninger alene.
Jeg hadde CRPS – komplekst regionalt smertesyndrom.
Mot alle odds ble jeg helt frisk.
Det vet jeg at ikke alle blir. Det er nettopp derfor jeg skriver dette.
For etter at TV-kameraene var slått av, og livet så smått kunne tas tilbake, skjedde det noe helt avgjørende:
Jeg fikk skikkelig rehabilitering på Unicare Steffensrud.
Jeg var frisk – men ikke ferdig.
Rehabiliteringen ga meg styrken tilbake.
Først da kunne jeg begynne å leve igjen. Fysisk. Mentalt. Sosialt.
På Steffensrud møtte jeg et system som fungerte.
Et tverrfaglig lag som snakket sammen.
Som så hele mennesket.
Som forsto at rehabilitering handler om tid, trygghet, kontinuitet og fellesskap – ikke én time her og én time der på Teams.
Der møtte jeg mennesker som hadde vært syke i mange år.
Kronisk syke.
Mennesker med smerter, utmattelse, nevrologiske skader, hjerneslag, postpolio, ME, MS, Parkinson og langtidscovid.
Folk som hadde prøvd alt.
For mange var Steffensrud høydepunktet i året.
Det som gjorde at de klarte resten av tiden.
Noen ble friske. Noen ble bedre. Hos andre stoppet forverringen.
Jeg fatter ikke hva de skal gjøre nå.
Helse Sør-Øst har valgt å ikke fornye avtalen.
Steffensrud legges ned 1. juli 2026.
Med det forsvinner et unikt fagmiljø. Kompetanse bygget opp gjennom tiår.
Mennesker som forstår hvordan langvarig sykdom faktisk leves – ikke bare beskrives i retningslinjer.
Dette handler ikke om nostalgi.
Det handler om nødvendighet.
Om helse. Verdighet. Samfunnsøkonomi.
Og om hva slags helsetjeneste vi vil ha når det virkelig gjelder.
Jeg er en av de heldige.
Jeg ble frisk. Jeg fikk rehabilitering. Jeg fikk livet tilbake.
Men jeg klarer ikke å sitte stille og se på at døren lukkes bak meg – for alle de andre.
Kall meg gjerne sytepave.
Det lever jeg fint med.
Men ikke legg ned Steffensrud.
I denne podcastepisoden forteller jeg min historie fra Unicare Steffensrud, rehabiliteringssenteret som forandret livet mitt etter CRPS-diagnosen. Det handler om håp, fellesskap – og hva vi risikerer å miste når samfunnet kutter i tilbud som faktisk virker.
Nedleggelsen av Steffensrud er ikke bare et lokalt problem – det er et symptom på et større system som rydder bort det menneskelige i effektiviseringens navn.
Denne episoden er for deg som tror på helhetlig helse, og som mener at håp ikke bør kuttes fra budsjettet.
Del gjerne 
