Hoppe fallskjerm eller snakke for et publikum?
Jeg husker godt min første presentasjon etter at jeg tok over familieselskapet J.O Bretteville Maskinforretning. Som 24 åring var jeg invitert av Innovasjon Norge (den gang SND) til å fortelle om generasjonsskifte i familieselskapet. Jeg hadde forberedt meg godt.
I salen satt Johan Andresen, tobakkarvingen, og et par andre jeg bare hadde lest om i Kapital. Felles for oss var temaet, og først ut var jeg.
Dette var på Holmenkollen Park Hotel i Oslo. Lokalet var smekkfullt og bak en pult sto jeg med nyinnkjøpt blazer og alt for trange sko.
På bordet foran meg lå notatene mine. Jeg hadde strøket under viktige stikkord, men utenom det var foredraget omtrent ordrett skrevet på små kartotek- kort.
Jeg ble introdusert med «store ord» og når jeg startet å snakke merket jeg at stemmen var skjelvende og svak. Lydmannen oppfattet det uten å gi meg noe signal, så når jeg tok tak i situasjonen og trøkket til ble det alt for høyt, og alt for hardt.
Etter noe tid var vi på bølgelengde, lydmannen og jeg, og jeg fikk riktig lydnivå på stemmen min. Første del av foredraget gikk fint. Jeg prøvde å se opp fra notatene mine og huske hva jeg skulle si. Så skulle jeg snu kortene. Neste tema.
Hendene mine lå på bordet og rørte seg ikke. Det var omtrent som om jeg var lammet. Jeg kunne røre på fingrene, men jeg fikk dem ikke bort til lappen så jeg kunne se hva som sto på side to.
Jeg prøvde, men det gikk ikke. Jeg har hørt om folk som forteller at de svetter fra hodebunnen og ut til tærne når de blir nervøse. Jeg ble helt iskald. Som en snømann uten armer.
Jeg manglet bare guleroten og øyne som kull.
Jeg innså at jeg måtte klare meg uten notatene, og startet å fortelle om hvordan det hadde vært da faren min bad meg overta lederrollen mens han selv gikk på cellegift. Jeg aner ikke hvor motet mitt kom fra.
Det var slettes ikke det jeg hadde skrevet om i notatene, men når jeg først kom i gang virket det som om det var det eneste riktige. Publikum viste at de likte det jeg snakket om, og at det var relevant for dem var lett å se.
En mann fra Innovasjon Norge viste tegn til at det var kort tid igjen, men at jeg gjerne måtte fortsette litt til. I ettertid er jeg ekstra stolt av det.
Det var en veldig god følelse, men likevel tenkte jeg etterpå: aldri mer!!
Jeg mener å ha hørt at statistikken sier at mange er mer redd for å holde en presentasjon enn mye annet som beviselig er mer farlig. Hva tenker du?
Det er nok sånn at talefrykt er et svært vanlig problem som kan ha stor innvirkning på hvor mye vi tør å uttrykke oss. Det er jo så synd!!!
Vi må ikke la frykten stoppe oss å dele det vi har å si. Det vi ønsker å formidle.
Jeg brenner for jobben min. Ikke minst for det som ligger til grunn for å rydde i hjem og liv. Gi slipp på det som hindrer mennesker å leve det livet de er ment å leve.
Derfor ble jeg superglad for at jeg ble spurt om å være gjesteforeleser 25.januar på en forelesningstrening som dyktige Steinar Ditlefsen skal holde. Jeg ble glad av flere grunner. I utgangspunktet ble jeg glad fordi jeg får snakke om det jeg kan best, men på en god annen plass er det at jeg får være med på noe som effektivt trener selv de svakeste stemmene slik at de får formidlet det de har å si.
Vil du lære mer om hvordan du kan få frem budskapet ditt på en helhjertet og autentisk måte? Bli med på Litteraturhuset i Oslo 25.januar.
Se mer her: Next Level Formidling
Håper i ses,
Jeanette
PS! Jeg er usikker på om jeg skal merke eposten her med Reklame. Husker du låten til Lars Kilevold? «… dette æ’kke reklame … men navna må jeg jo ha med.».
Jeg har ingen «interesse» i dette annet enn at jeg tenker at du vil være tjent med å kunne si de det har å si, og at jeg ønsker at du blir med i salen så jeg ikke synes det blir så skummelt. For litt skummelt er det jo fremdeles, men mest gøy!