Paris 1982 – om valg, tillit og det som faktisk fungerer
Året er 1982.
Jeg er nesten 12 år og i Paris med Mamma og Pappa.
Lillebroren min er hjemme hos Mormor, og for første gang på lenge har jeg foreldrene mine helt for meg selv på ferie.
Jeg er nesten gammel nok til tåspissko.
Og i Paris skjer det noe som føles helt enormt for en jente som elsker ballett.
Mamma kjøper et par tåspissko til meg. De ligger opprinnelig i en kurv med utgåtte modeller og prøvde sko, men for meg kunne de like gjerne vært laget av gull.
Jeg husker følelsen av silkebåndene rundt leggene og hvordan jeg gikk rundt på hotellrommet og øvde, tappende på gulvet.
En helt annen verden
Vi bodde på InterContinental.
For en familie som vår – hvor Mamma var lærer og Pappa drev en egen bedrift som ikke alltid gikk like bra – var dette noe helt annet enn hverdagen hjemme.
Hotellet kostet visstnok 2000 kroner natten.
I 1982.
Jeg husker resepsjonen.
Den store teppebelagte trappen.
Det enorme hotellrommet hvor jeg gikk rundt på tåspiss.
Jeg husker frokostrestauranten hvor jeg for første gang fikk engelsk frokost:
toast med marmelade, bacon, pølser og stekte egg.
Det var som en hel verden åpnet seg.
Til venstre for inngangen lå en liten Dior-butikk.
Der kjøpte Mamma en ring og et par øredobber i rav og svart, med små diamanter mellom.
De øredobbene har jeg fortsatt.
Moulin Rouge og en veldig dyr “leverpostei”
En kveld reiste vi til Moulin Rouge.
Jeg var egentlig for ung til å komme inn, men siden jeg allerede var så høy, lot de det passere.
Jeg var nervøs – men også helt oppslukt av stemningen, lyset, musikken og energien.
Mamma hadde på seg Dior-øredobbene.
Jeg husker at jeg så på henne og tenkte:
Hun er kanskje den vakreste kvinnen i verden.
Så så jeg bort på Pappa …
og jeg kunne se at han tenkte akkurat det samme.
Den kvelden bestilte Mamma noe jeg trodde var leverpostei – men som viste seg å være foie gras.
Den kostet 100 kroner.
Og det syntes vi var helt utrolig dyrt.
Så Mamma tok kniven og delte den opp i små biter og begynte å regne:
“Denne biten er 10 kroner … og denne biten er 10 kroner …”
Jeg husker at jeg tenkte:
100 kroner for leverpostei?
Men samtidig …
det var noe spesielt med det.
Conciergen
Men det sterkeste minnet fra turen er egentlig en mann jeg møtte på hotellet.
Til venstre for resepsjonen satt det en eldre mann ved en egen liten disk.
En concierge.
For meg virket det som om han kunne svare på alt.
Han kunne anbefale restauranter.
Forklare ting om Paris.
Bestille bord.
Ordne bil.
Finne svar på spørsmål ingen andre visste.
Hvis han ikke visste – fant han det.
Jeg gikk ofte bort til ham alene og stilte spørsmål om byen, opera og steder vi kunne besøke.
Jeg husker følelsen:
Hvis jeg lurte på noe i verden – kunne jeg spørre ham.
Han visste.
Eller så fant han ut av det.
Den tryggheten gjorde inntrykk. Hør hele historien her Alt i orden – Paris 1982
Når valgene blir for mange
I dag opplever jeg ofte at mennesker kommer til meg med spørsmål.
Hva fungerer faktisk?
Hva er verdt pengene?
Hva ville du valgt hvis du bare skulle velge én ting?
Hva slags magnesium bør jeg velge?
Hvilken leppestift er best?
Hva hjelper på å roe nervesystemet?
Etter mange år med klienter, erfaringer, prøving, feiling – og ganske mange bomkjøp – har jeg opparbeidet meg en samling av ting jeg virkelig stoler på.
Ting jeg vet fungerer.
Ting jeg selv bruker.
Ting jeg anbefaler videre til venner og klienter.
Og etter hvert slo det meg:
Hvorfor ikke samle dette ett sted?
Ikke for å presse noen til å kjøpe noe.
Men for å gjøre det litt enklere å velge.
Litt som den gamle conciergen i Paris.
Mine anbefalinger – samlet ett sted
Jeg har laget en side hvor jeg samler produkter og løsninger jeg selv bruker og virkelig kan anbefale.
Du finner listen her:
👉 Dette anbefaler jeg
Noen av anbefalingene inneholder affiliate-lenker.
Det betyr at jeg kan få en liten provisjon dersom noen velger å kjøpe via lenken – uten at det koster noe ekstra for deg.
Men det viktigste for meg er ikke provisjonen.
Det viktigste er at alt jeg deler er noe jeg selv har testet og har tillit til.
Et eksempel: Blålysbriller
En av tingene jeg ofte får spørsmål om, er hva som kan hjelpe kroppen til å roe ned på kvelden.
Vi lever i en tid hvor mange av oss sitter med skjerm rett foran øynene helt frem til leggetid.
Telefon.
TV.
PC.
Nettbrett.
Lyset fra skjermene inneholder mye blått lys – det samme lyset som finnes i dagslys.
Når øynene våre får mye blått lys på kvelden, kan hjernen tro at det fortsatt er dag.
For noen kan det påvirke:
• innsovning
• søvnkvalitet
• uro i kroppen
• øyestress
• migreneutløsere
• følelsen av å være “på” sent på kvelden
Blålysbriller (ofte kalt rødlysbriller) filtrerer bort store deler av dette lyset.
Jeg har brukt slike briller i flere år.
De første jeg kjøpte var ikke spesielt gode.
Innfatningen gikk fort i stykker.
Glasset føltes ikke behagelig.
Så fant jeg et par med bedre kvalitet – og nå har hele familien hvert sitt par.
Eldstemann bruker dem når han skal justere døgnrytmen etter nattvakter i militæret.
Yngstemann bruker dem når han gamer på kvelden.
Han sier selv at det er lettere å sovne etterpå.
Mannen min bruker dem når han jobber sent.
Og jeg bruker dem når jeg sitter med skjerm på kvelden.
De ser kanskje litt nerdete ut, men det gjør ikke så mye når kroppen får et tydeligere signal om at det nærmer seg natt.
Du finner link til brillene på favorittsiden min.
Å gjøre livet litt enklere
Det finnes utrolig mange valg i hverdagen.
Noen ganger så mange at vi blir slitne av å velge.
Da kan det være godt å ha noen holdepunkter.
Noe som er testet.
Noe som fungerer.
Noe som gjør livet litt enklere.
Litt som en concierge.
Og kanskje er det nettopp det gode anbefalinger egentlig handler om.
Å hjelpe hverandre å finne det som faktisk fungerer.
Hvis du vil se hva jeg bruker og anbefaler, finner du oversikten her:
Kanskje finner du noe som gjør hverdagen din litt enklere.
Varm hilsen
Jeanette
